Frelse ved tro og hvordan det virker i forhold til gjerninger

Se for deg at du er lut fattig og drukner i gjeld. Årsaken er at du har gamblet bort masse penger og tatt opp forbrukslån med kredittkort. I tillegg har du en kjærlighet til horer og kokain.

Gjelden og rentene er så stor at du i praksis aldri vil kunne betale ned gjelden og komme i overskudd ved eget arbeid (egne gjerninger).

En veldig rik mann ser din nød og bestemmer seg for å tilby deg å betale hele gjelden samt å gi deg startkapital til å starte livet på nytt som en økonimiforvalter i hans selskap (ufortjent nåde mottatt ved tro).

Det eneste han krever er at du forvalter startkapitalen etter visse prinsipper som gir avkastning (omvendelse og helliggjørelse). For du forvalter den rike mannens eiendom og han vil ha en avkastning på dette. Ikke mer gambling og forbrukslån. Ikke mer horer og kokain. Hvis ikke så får du ikke hjelpen.

I denne prosessen er det rom for å gjøre feil og å lære. Men om kapitalforvaltningen underlegges disse prinsippene så vil det gi vekst. Garantert. Hvis ikke så forvalter du ikke kapitalen riktig og da bryter du betingelsen den rike mannen satte for å hjelpe deg.

Er det da riktig på noen som helst måte i dette tilfellet å si at gjeldsslaven ble fri ved egne gjerninger? At den rike mannen stiller krav til den han hjelper, gjør ikke hjelpen noe mindre til ufortjent nåde. Den rike mannen skylder på ingen måte å hjelpe gjeldsslaven ut av sitt uføre. Hadde ikke den rike mannen grepet inn så hadde ikke gjeldsslaven hatt noen sjanse. 

Når det gjelder forholdet mellom tro og gjerninger i frelse så er det mange som knøler det til ved å si at kravene om god forvaltning av den nådige startkapital er det samme som å kreve at gjeldsslaven blir fri ved egne gjerninger.

Aldri aksepter de falske profeters kredittkort evangelium som er gyldig på alle casinoer og bordeller. Denne "nåden" vil bare øke gjelden ytterligere. Du vet heller aldri når kokainen dreper deg så du må møte kreditoren.

Romerbrevet kapittel 8 er Åndens kapittel.

Her skildrer Paulus den indre dualiteten mellom kjøttet (menneskets syndige natur) og Ånden som den kristne mottar ved troen.

Spesielt vers 13 er verdt å merke seg. Her sier Paulus til de kristne at "dersom dere lever slik kjøttet vil, skal dere dø. Men dersom dere ved Ånden dreper kroppens gjerninger, skal dere leve".

Gud krever sin hellige lov oppfylt gjennom oss. Han har ikke senket sitt hellige krav. Konsekvensen av å leve i opprør mot budene er fortapelse, til og med for den troende.

Men Gud har også gitt oss sin Ånd som gir kraft til å leve etter Hans lov. 

Dette er den delen av det sanne evangeliet som mange falske kristne utelater fra sin forkynnelse.

Straffen for å føre en kristen på avveie med vranglære som lokker til synd vil være fæl.

Det hadde vært bedre for løgnprofetens velvære å få en kvernstein om halsen og bli kastet på havet, enn å føre en troende på villspor.